På bakgrunn av gjennomgangen av partnerdrapssaker, utvalgets egne erfaringer og andre kunnskapskilder, anbefaler utvalget 70 tiltak for å realisere potensialet som politiet og hjelpeapparatet har for å forebygge partnerdrap. En rekke av tiltakene handler om å sikre at politi og hjelpeapparat benytter eksisterende forebyggende virkemidler.
Partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap i Norge, og at det nå settes stort og grundig søkelys på problematikken er betimelig og viktig. Partnerdrap har i perioden 1990 -2019 kostet 259 personer livet. Utvalget har grundig gjennomgått 19 av disse sakene med kvalitativ metode. Det kunne vært ønskelig med en gjennomgang også av flere saker og med andre metoder.
Norsk Rettsmedisinsk Forening har gjennomgått utredningen og slutter seg til forslagene. Vi har kun forslag til noen utdypninger som fremgår av det følgende:
Pkt. 16.7. Forskning
Det anbefales at det opprettes et tematisk program om vold i nære relasjoner i regi av Norges forskningsråd. Vi støtter denne anbefalingen. Imidlertid er det i enkelte forskningsmiljøer en erfaring vedrørende forskning på vold i nære relasjoner at temaet ofte faller utenfor det som defineres som helseforskning. Dette begrenser mulighetene til å søke om helseforskningsmidler og representerer et dilemma når det gjelder satsning på forskning på dette folkehelseproblemet. Vi mener også at man bør ha et langsiktig forskningsperspektiv hvor man skiller mellom grupper av voldsutøvere, samt at man også inkluderer forskning på effekt av behandling. Vi foreslår at særskilte midler settes av til forskning på den lille gruppen som utøver alvorlig, potensielt dødelig vold.
Pkt. 16.8 Kompetanseløft i hjelpeapparatet
Utvalgets utredning har avdekket mangelfull kunnskap og kompetanse i tjenestene når det gjelder avdekking, risikovurdering og håndtering i saker om alvorlig partnervold. I et folkehelseperspektiv innebærer en helseinnsats hjelp fra kommunale helsetjenester som fastlege, familievernkontor, og kommunal psykisk helsetjeneste. Det er imidlertid en forutsetning at tjenestene på dette nivået av helsehjelp har kunnskap om risikovurdering og hvilke intervensjoner som kan være virksomme overfor familier hvor vold forekommer. Vi støtter utvalgets anbefaling om at kunnskap om vold i nære relasjoner bør inngå som en del av alle utdanninger som møter voldsutsatte og voldsutøvere, eks. profesjonsstudiene i medisin og psykologi, sykepleie, vernepleie, politi, barnevernspedagogikk, og andre relevante utdanninger. Dette bør også inngå i kurs i videre- og etterutdanning for disse profesjonene. Vi ønsker å legge til at det spesifikt bør satses på å øke kunnskap om personer som utøver vold; karakteristika og risikofaktorer.
Pkt. 16.10 Nasjonal forebyggingsstrategi mot partnervold og partnerdrap
Utvalget anbefaler at det utarbeides en nasjonal forebyggingsstrategi for en samordnet innsats mot partnervold og partnerdrap. Vi støtter denne anbefalingen, som også er i tråd med internasjonal forskning på tiltak ved alvorlig vold i nære relasjoner. I noen tilfeller vil det være nødvendig med spesialisert helsehjelp til personer som utøver vold i familien. Det er da en forutsetning at denne helsehjelpen er basert på vitenskapelig kunnskap om voldsutøvere, effektiv behandling og risikovurderinger. Personer som utøver alvorlig partnervold vil ofte ha behov for flere typer tjenester samtidig, som til sammen vil kunne redusere risikoen for gjentatt og potensielt dødelig partnervold. Eskalerende partnervold bør utløse tverretatlige, koordinerte tjenester. Det vises til erfaringene fra det tverretatlige konsultasjonsteamet for vold i nære relasjoner i Trøndelag politidistrikt (se SIFER.no: «Høyrisikoprosjektet»), og «Novemberprosjektet» i Oslo, som viser hvordan koordinerte tjenester fra flere etater (politi, spesialisthelsetjenester, kommunale tjenester) og faggrupper som arbeider sammen for å yte adekvat og mest mulig effektiv hjelp og å forebygge videre vold.
Pkt. 16.11. Økt kompetanse på reglene om informasjonsutveksling.
Her foreslår utvalget blant annet at alle relevante instanser gjennomfører etterutdanningskurs for sine ansatte i regelverket om taushetsplikt og informasjonsutveksling. Dette er et svært viktig punkt, dette var også et sentralt funn i Barnevoldsutvalgets rapport (NOU 2017/12, Svikt og svik). Økt kompetanse om eksisterende regelverk er viktig, men det kan tenkes at regelverket kan forbedres slik at legges bedre til rette for tverrfaglig informasjonsutveksling. Mange opplever fremdeles at sektorovergripende problemstillinger håndteres i hver sin sektor på alle nivå, fra kommunalt nivå opp til direktorater og departementer, med alt for liten grad av samordning. Barnevoldsutvalget foreslo at et departement (Barne- og familiedepartementet) skulle ta et overordnet ansvar for saker som omhandler familievold, dette er kanskje noe som kunne blitt videreført?
Pkt. 16.13. Plikt for kommunene til å etablere tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell.
For å heve kvaliteten i politiet og de andre instansenes samordnede arbeid med saker om vold i nære relasjoner, anbefaler utvalget at kommunene pålegges en plikt til å etablere en tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell for vurdering og håndtering av slike saker. Dette er et svært viktig og konkret tiltak som vi er veldig enige i. En burde også vurdere om en slik samarbeidsmodell kunne utvikles på andre nivåer, f.eks. fylkes- eller regionale nivåer.
