Ny bok - Åsted. En kriminalteknikkers jakt på sannheten

DE TAUSE VITNENE

Du har sikkert sett på krimserier der folk går rundt på et åsted med hvite kjeledresser, sko poser, engangshansker, munnbind og hårnett. Jeg er en av dem – bare i virkeligheten. Jeg er kriminaltekniker på Kripos, og min jobb er å få åstedet til å fortelle hva som har skjedd. På et foredrag jeg en gang holdt sa jeg at jobben min var å få «de tause vitnene» til å snakke. Vi kriminalteknikere jobber på vegne av de tause. Både de som har blitt fratatt muligheten til å snakke for seg, og de tause sporene som forteller sannheten om hva som faktisk skjedde på åstedet. De tause vitnene lyver aldri. Det har vært mange våkenetter der jeg har ligget og grublet på om det har vært noe jeg har oversett. Har jeg tolket sporene riktig? Hva kunne jeg ha gjort annerledes? Har jeg gjort noen urett? Men jeg har aldri angret på yrkesvalget mitt. Tilfredstillelsen når jeg kan gi de pårørende et svar, når jeg kan stå i retten og legge frem entydige spor som forteller hvem gjerningsmannen var, betyr mer enn nattlig tvil. Hva er så et åsted? Det er stedet hvor det har blitt begått en straffbar handling eller et sted en ulykke har inntruffet. Straffbare handlinger og ulykker skal etterforskes. Etterforskning dreier seg om å finne ut hva som har skjedd. Etterforskning deles tradisjonelt inn i teknisk og taktisk etterforskning. Teknisk etterforskning er kriminalteknikk, mens taktisk etterforskning er ordinær politietterforskning, blant annet avhør av vitner og mistenkte. Nå for tiden er det mange tidligere taktiske etterforskere som uttaler seg om kriminalsaker i media. Det er sjelden du hører at en kriminaltekniker sier noe offentlig. Mitt mål er å gi kriminalteknikken en stemme – gi dere et innblikk i hva det vil si å være kriminaltekniker på Kripos og komme på innsiden av sperringene der de hvite kjeledressene beveger seg. Jeg ønsker ikke å skrive en lærebok i kriminalteknikk for studentene på Politihøgskolen, og heller ikke en lærebok for kjeltringer om hvordan man unngår å avsette spor. Da jeg startet for 30 år siden, var det lavt nivå på kriminalteknikerne i politidistriktene. Ofte var det en eller to av de eldste tjenestemennene som var satt til dette arbeidet. De var på slutten av karrieren, uten noe særlig motivasjon eller utdanningstilbud. Slik er det heldigvis ikke lenger. I dag er det over to hundre dedikerte og hardtarbeidende kriminalteknikere rundt omkring i Norge. Jeg håper denne boka kan være et bidrag til at flere får øynene opp for faget vårt. Jeg har vært heldig og opplevd mye i min tid i politiet. Jeg har blant annet jobbet som norsk liaison i Roma i forbindelse med flyktningestrømmen til Europa, jeg har vært på oppdrag for FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) i Pakistan og jeg har antakelig vært innom alle land i hele Europa på kriminaltekniske møter og konferanser. Men denne boka handler om noe langt mer spennende enn det, den tar for seg hverdagen som kriminaltekniker. Jeg har skrevet mye om de psykiske belastningene en kriminaltekniker blir utsatt for. Om det å være med på obduksjoner og om det å utføre identifiseringsarbeid ved store ulykker. Det har jeg gjort fordi et av spørsmålene jeg oftest får er: «Hvordan var det egentlig?». Jeg har tatt sjansen på å gi deg som leser mine innerste tanker om hvilke psykiske belastninger det gir å ha en slik jobb. En god venn fortalte meg en gang at da han var liten, var han redd for døde mennesker. Kanskje var han redd det kunne finnes spøkelser. Han fortalte det til morfaren sin, og jeg glemmer aldri hva morfaren svarte: «Det er ikke de døde som er farlige, det er de levende.» Leser du boka, skjønner du kanskje hva han mente.

Håvard Haftor Arntzen, sommeren 2018